Blogg dedikert til Brundalen skole

Hurra, dere på Brundalen! Endelig ble det lørdag 26. januar, og Mona og Hanne ankom Bangkok! Riktignok var det en litt forgrått Mona, etter noen tøffe avskjedsdager på skolen skjønte jeg, men jeg kan informere dere om at humøret hennes har steget betraktelig...

... i takt med shoppingen. Turen til Paragon kjøpesenter ble i dyreste laget - vesker til kr. 16000,- stoppet oss, gitt, men da ble det sky-train til Emporium heller. Litt mer i førskolelærere sin prisklasse!

Nesten obligatorisk med besøk hos skredder, og ung-gutten var pære blid helt til Hanne startet prutingen. Argumenter som "don`t cut my fingers" (det har han forresten sagt til meg og en gang...), og "I have to ask my boss" bet ikke på den tøffe dama, og etter "samtalen" med bossen prutet hun 3000 bath (kr. 500). Da han til slutt ga seg og sa "you win", hadde hun tilsammen klart å prute 18000 bath - (kr. 3000!). Hmmm...skjønner at jeg har et og annet å lære...

I Thailand er det store kontraster, og fra skredder den ene dagen, ble det slummen den neste. Hanne bare viser gleden vi alle kjenner på når vi har kommet oss trygt over brua "i dag og!" Mona tok det litt mer med fatning.

Like obligatorisk som skredder, er det med et besøk på Lovsangshjemmet - Home of praise - barnehagen - min grønne oase...kjært barn har mange navn.

Hadde det ikke vært for Starbucks, altså...ja, da hadde vi vel gått på en annen cafè, men denne er den beste... Og ihvertfall obligatorisk!

Obligatorisk båttur på Chao Praya-elven. (Bra med besøk, for da må man finne ut hva ting heter ;-))

Og Banyon Tree - obligatorisk med verdens høyeste uterestaurant...

...det er og tempel-besøk. Helt obligatorisk med Grand Palace! Men fy, det var varmt...

Siste obligatoriske besøk var restauranten Bayoke Tower. Sjokoladefontenen her er bare...ååhhh! (Ja, nesten obligatorisk...)

I dag tok damene bussen til Hua Hin, og skal bruke resten av ferien for å komme seg etter all shoppingen. Jeg sitter igjen og leser norske aviser og ukeblader som jeg fikk av dem. Og spiser godteri, kjøpt i Norge. TAKK!!

Da gleder jeg meg bare til å se resten av Brundalen skole i Bangkok - og vær trygg: jeg skal guide dere rundt på diverse obligatoriske steder!

I love Savannakhet...eh...nesten...

Da er visa-turen i boks! Kom fram med nattbussen til Mukdahan på fredag. Litt frossen i kroppen, litt vondt i rumpa, men blid som ei lerke kjøpte jeg billett til 45 bath over til Savannakhet i Laos. Kom meg til kontoret der man søker om visum, og leverte passet. "I`m sorry, but I can only give you two months," sa kjekkasen i luka. Stønn...han begrunna det med at jeg var voluntør, og bla, bla, bla. Og jeg krangler ikke med mannfolk i uniform (ikke kvinnfolk heller), så nå er jeg dømt til å få to måneders visum framover. Ny tur før 20. mars! Plusset denne dagen var at Kjersti skulle komme over fra Mukdahan. Hun kom lørdags morgen etter legebesøk, besvimelse på kontoret, pass i Bangkok som ble sendt med nattbussen, og med lapp over øyet. Bra jobba, Kjersti!!

Sånn ser flagget til Laos ut... skal være vannrett, altså.

Dette var vel den fineste gata i Savannakhet, bare så dumt at det ikke var noen butikker her...

Laos har vært fransk koloni, og byen er full av DE flotte husene. Hadde vært enda flottere hvis noen kunne pusset dem opp!

Hmmm...pølser i Thailand har ikke frista noe særlig den tida jeg har bodd her, men pølser i Laos frister iallefall ikke!! Og så hang de ute i DEN varmen...

Noen damer i Savannakhet sykler rundt med neglelagg og fotfiler, kikker på neglene våre og peker ned i sykkelkurven sin. Her i landet er det viktig å ha manikyren - og pedikyren perfekt.

Hun dama her så raskt at jeg kom der med bleke negler, og ga seg bare ikke. Og setter man seg ned omtrent midt på gata, kommer det gjerne tilskuere...men det som var samtaleemne, var hvor "beautiful" hud jeg hadde...med andre ord: blek den og :-)

Og mens jeg brukte tida på å flotte meg, ble Kjersti invitert på papayasalat - som er noe av det sterkeste jeg smaker på i Thailand. Fikk beskjed av henne etter noen minutter at jeg måtte bli ferdig snart, for hun holdt på å dø...

Søndag hadde vi meldt oss på en One Day Trek for å få se litt mer enn bare byen. Her er vi på vei til en saltgruve, sammen med et par fra Irland.

På avstand så det ut som et vinterlandskap. Men det er skikkelig grovsalt...

I Laos er det fire saltgruver, og dette er den største.

Saltet blir kokt og raffinert, legges så i store kurver før de puttes i store sekker.

Så var det tur i de laotiske skoger. Gikk 8 kilometer der vi så på planter brukt til medisiner, mat og brensel. Så på insekter, honningkuber og nøt å ha noe annet enn asfalt under føttene!

Sopp.

To flotte guider.

Så ble det lunsj, da var vi rimelig klar for noe annet spiselig enn planter i skogen - men styrte unna pølsene...:-) og etterpå var det hvilestund!

Helt på slutten av turen skulle vi gå gjennom en liten landsby. Her var det forberedelse til bryllup i et av husene. Om en halv time skulle vielsen foregå - og vi måtte bare komme inn og se på!! Herlighet, noe så spesielt. Det var rene utdrikkningslaget i hjemmet til brudgommen, musikk og dans. Og folk satt nå der og smilte og glodde på oss utlendinger...skjønner jeg godt... Her får brudgommen knyttet penger på håndleddene, tror det var bryllupsgaver fra folk...betaling for middagen på festen, kanskje.

Så ble han kledt opp i bryllupsstasen...

...og vi fikk ikke lov å gå videre før vi hadde hørt på litt musikk. "Music from Lao!!" De virket så stolt over det de hadde å vise oss av kulturen!

Prosesjon til brudens hus. Her var det ihvertfall musikk og dans! Folk sto utenfor husene og tok i mot bryllupsfolkene - og som sagt: glante på utlendingene.

Utenfor brudens hjem hadde middagsgjestene satt seg allerede, i tre grupper. Her er mennene, damene ved en annen gruppe, og ungdommene ved en tredje gruppe. Inne foregikk vielsen - men folka bare satt her!

Men ikke for det, det var nok av folk inne og! Grattis med dagen! En høydare på turen!!

Dagen etter hentet jeg det nye visumet, hadde noen timer i Mukdahan sammen med Kjersti (og skredderen hennes!!), før jeg satte meg på nattbussen til Bangkok.

Nå ser jeg bare fram til en annen høydare denne uka: besøk av Mona og Hanne. De kommer i morgen, og jeg GLEDER meg til mitt første ordentlige besøk i smilets land. Gleder meg til å vise dem hvor jeg arbeider, hvor jeg bor, maten i Thailand, storbyen +++

Nye naboer på Boss Tower

Jeg har fått nye naboer og kollegaer!! Jentene jeg gikk på språkkurs sammen med i Mukdahan, flyttet fra Phibun lillejulaften, reiste på visum- og juleferie til Kambodsja, og kom for å bo på Boss Tower i forrige uke. De skal bo her i tre måneder, og det er koselig med flere norske her, selv om jeg hører en og annen norsk student i heisen med jevne mellomrom...


Ellers har vi gjort vårt for å fylle doskåla den siste uka, det vil si, formen har ikke vært helt på topp, men nå begynner vi å friskne til!

Lørdag hadde vi en varm byrunde, litt småkvalm riktignok - men ut skulle vi! Dro på... ja, på bildet ligner det på en tapetfabrikk, men det er silke. Jim Thompson`s fabrikkutsalg. Her er det silke i alle slags mulige varianter, farger, mønstre... alt et hjerte kan begjære...

Ja, ikke sant...En snerten liten drakt i dette mønstret hadde gjort seg, Lise!

I dag har jeg vært på middag til Merete og Knut. Først var vi på besøk til ei hun kjenner, og da vi gikk derfra fikk hun med seg en aldri så liten fruktkurv...

...og det passa bra, for da hadde vi frukt å ta med oss til Anne Britt og Arne (som riktignok var på jobb) - og jeg fikk se Gabriel, som ble født dagen før nyttårsaften. Fantastisk unge som smiler til fotografen! Sånn skal det være!!

Ellers planlegger jeg visa-tur til Laos i morgen... Skal ta nattbussen til Mukdahan, så buss videre til Savannakhet, og bli der til mandag. Er litt spent på denne turen, det blir isåfall min tredje visatur, og de to andre har ikke vært særlig suksessfyllt, akkurat...Første gang var kontoret i Savannakhet stengt, så det ble tur over grensa, og en måned visa. Neste gang, i Singapore, fikk jeg to måneder, så da må jeg vel få tre måneder denne gang!? Satser på det!

Juleferie i Vietnam

GODT NYTT ÅR! 23. desember kom Kjersti med Vietnambillettene i lomma, og etter å ha hatt en runde i Bangkok, pakking og "julaften" med oppakking av gaver på rom nr. 2203, startet vi julaften med gudstjeneste og altfor fulle kofferter, i den skandinaviske kirken. Julesanger på norsk ga meg bare litt hjemlengsel... Hadde avtalt med en drosjesjåfør at han skulle kjøre oss til flyplassen, og han sto klar da vi var ferdig i kirka. Ho Chi Minh (før: Saigon), Vietnams største by med 7 millioner innbyggere - vi var klar!

Kjersti fra Sola utenfor Stavanger - 10 år eldre enn meg, men det er bare på papiret - når det gjelder shoppekondis og cafèbesøk - 10 år yngre!

Her er noen av Ho Chi Minh`s 5 millioner motorsykler. Fikk et aldri så lite sjokk første kvelden, og kunne ikke fatte hvordan det var mulig å komme seg over gata... Ingen som stoppet for oss, og vi skjønte etter ei stund at vi bare måtte gå...

Gå sakte, ikke stopp, ikke snu og gå tilbake, var oppskrifta for å komme seg hel over veien. Full planlegging hver gang vi skulle over!

I desember ble det lovpålagt å bruke hjelm i Vietnam, hvis ikke, får de en bot som er like stor som prisen på en hjelm.

Det er så utrolig lange og smale hus her!! Folk betaler skatt for hvor bredt huset er, så her bygges det i høyden, ikke i bredden...

30 % av befolkningen er katolikker, og Vietnam er det landet i Asia med flest av dem. 40 % er buddhister, og resten tilhører andre religioner. Utrolig til julepynt i denne byen - rødt og grønt, sølv og blinkende lys overalt.

Første dag tok vi sykkeldrosje...syntes først litt synd på de som skulle sykle rundt med oss i varmen, men det var en utrolig grei måte å få oversikt over byen på! Da jeg, før vi startet, spurte hva det kostet, svarte han ene: "Madam - you decide!" Hehe...det fant vi ut ikke stemte, gitt... Da vi hadde gjort byen, og var klar for neste trekk, presenterte de regninga...1000000! Dong, altså! (350 kroner.) Vi betalte ganske mye mindre, men ganske mye mer enn vi først hadde tenkt, så alle var omtrent like misfornøyd da krangelen var over og vi bare gikk. Eller...tipper de syntes de hadde lurt oss godt!!

Vietnamese water puppet show om kvelden. "Not watching a performance of Water Puppetry means not visiting Vietnam yet!" sto det i brosjyren, så dette var visst en obligatorisk opplevelse. Men spør meg ikke hva det handlet om...:-)

Busstur til Cu Chi Tunnells. Snakker om å være kreativ når det er krig... Her lagde de tunneller under bakken, for å skjule seg for amerikanerne under Vietnam-krigen.

Båttur til Mekong-deltaen. Elva Mekong renner ut i ni mindre elver sør i Vietnam. Vi kjørte buss et par timer, så tok vi båt og besøkte en liten godteri-fabrikk, der de lagde godteri av kokosnøtt (sånn konsistens som karameller har), så på laging av rispapir, og tok båt videre til en liten landsby der vi spiste lunsj og leide sykler...

...før vi ble fraktet tilbake til båten vår.

Denne "kjolen" er ungdomsskolejentenes skoleuniform, og et antrekk vi ofte så på damer som arbeidet i butikker og på hotell. Er og nasjonaldrakten, og brukes i alle mulige slags farger, men til skolejentene var den i hvitt.

Etter tre dager i en stor og travel by, tok vi båt ut til en badeby, Vung Tau. En time fra Ho Chi Minh. Hit reiser vietnamesere for å slappe av i helgene, bade og gå tur på stranda... Jeg og Kjersti dro for å sole oss, det gjør ikke asiatere... Mange som ville bli fotografert av masete fotografer...vi bare lo og takket pent nei...

SÅ ble det nyttårsaften! Her skulle det feires, og se på nyttårsraketter og stjerneskudd! Etter middag på et av hotellene på stranda ble det bytur, der vi gikk på en liten bar som var ute. Spurte ei av de som jobbet her (hun i rød kjole) om hva som skjedde på nyttårsaften? "Nothing...boring for you." Hæ?! Ingenting? Neivel... men ikke for det... Kl. 2400 satte de på Abba med "Happy New Year" og spanderte gratis drinker på alle som var der.

Sykkeltur 1. Nyttårsdag!

Sånn så det ut på stranda i Vung Tau når det ikke var helg! Stort sett bare meg og Kjersti der...

Etter fem dager hadde vi fått nok sol, nok hav, nok strand, nok hvilepuls, nok av lengsel til storbyen - og returnerte tilbake til Ho Chi Minh.