torsdag 5. juni 2008

Ei uke igjen...

I dag er det akkurat ei uke til jeg setter meg på flyet og reiser til Norge... Må innrømme at jeg har smådeppet litt over det, samtidig som jeg gleder meg til hverdagen i Norge - møte alle igjen, overta leiligheta, sykle, få ny klasse +++. Med andre ord: - jeg er ambivalent...

Sist fredag sa vi hadet til Ang, hun har fått ny jobb og slutta på Lovsangshjemmet. Hun snakker engelsk, er blid og god, hjelpsom og sosial. Himmel og hav - hun har vært en gave å jobbe sammen med!!Lørdag kveld var jeg på Lumpini night-bazar, på teater. Stykket het "The birth of Ganesha", og var faktisk tekstet på engelsk - men jeg skal nå ikke skryte på meg at jeg forsto så veldig masse av stykket fordet, haha...
Og endelig - søndag kveld ble det luksus-kino, på Paragon. Sammen med Kari og Anne. Vi satte oss godt til rette, og så på Indiana Jones. Det vil si - de satte seg godt til rette, jeg la meg godt til rette - og våkna ikke før hr. Jones m/frue sto foran presten!! Jaja... gode stoler var det ihvertfall:-)
Mandag hadde jeg fri...og det skal jeg si, at de dagene går fort - men ikke denne dagen... Tenkte febrilsk over hva jeg burde se før jeg drar herfra, og endte opp med Wat Arun. Templet som er prydet av kinesisk porselen, og bla-bla-bla. Men flott er det!
Tirsdag var jeg på daghjemmet, og SÅ ble det barnehagen i går igjen! Nå er den verste innkjøringsperioden over, og ungene har roet seg betraktelig - bare se!! Noen protester når de kommer om morgenen er det enda, men ganske så kortere enn det var. De går og tutter omtrent hele dagen på tåteflaska, men det er vel og den melka de får, tenker jeg. De er så søt, atte...

Ei uke igjen...jaja....
I kveld var det ettermiddagsaktiviteter igjen, og på veien gikk jeg forbi disse skoleguttene. I dag var det tydeligvis speiderdrakten som var skoleuniformen for noen av dem.
Nærmer seg slutten på gitartimene med denne kjekkasen...han kommer jeg til å savne... En utrolig flott gutt som har blitt så flink på gitaren! Han er en racer på "Blåmann, blåmann, bukken min" - den kan han utenat!! Grepene, altså - det er jeg som synger, stakkaren må høre på! Men 13-åringen er høflig, og har enda ikke kritisert stemmen min...;-)
Og i kveld gikk jeg hjem i solnedgangen...og tenkte at hit skal jeg tilbake...